Klimasøksmålet har nådd sitt endepunkt i det norske rettssystemet. Den siste dagen i Høyesterett ble avsluttet med replikk og duplikk mellom advokatene, der miljøorganisasjonenes advokat, Cathrine Hambro, ba dommerne om å avsi en dom deres barnebarn kunne være stolte av.
Dagen begynte med de resterende delene av statens hovedinnlegg. Regjeringsadvokat Wilhelmsen argumenterte for at det var et faglig bevisst valg av Olje- og energidepartementet at det ikke ble gjort en mer omfattende lønnsomhetsanalyse. Miljøorganisasjonene har avslørt at en slik analyse faktisk ble gjort, men ble holdt tilbake i syv år. Uansett mener staten at en eventuell feil ikke kan ha virket inn på beslutningen om å åpne Barentshavet sørøst. Det er positive tall også med diskontering, minnet advokat Wilhelmsen om. Likevel var disse tallene basert på en svært optimistisk oljepris. Senere spurte advokat Emanuel Feinberg i replikk om miljøhensynet ville veiet tyngre i Stortingets behandling av åpningen av Barentshavet sørøst hvis tallene var lavere og mer realistiske.
Advokat Wilhelmsen gikk deretter gjennom norsk klimapolitikk for å vise at staten har truffet tilstrekkelige tiltak for å oppfylle § 112s tiltaksplikt. Staten lener seg særlig på EUs kvotemarked og at landene Norge eksporterer petroleum til omfattes av dette systemet. Som advokat Feinberg svarte i den senere replikken, er det ikke sikkert at dette systemet har funket eller vil funke. Uansett blir det ikke plass til mer olje og gass hvis kvotesystemet funker ved å stramme inn utslipp i landene vi eksporterer til.
Regjeringsadvokaten Sejersted rundet av statens hovedinnlegg med å gjenta en del av subsumsjonen som hadde kommet tidligere. I motsetning til alle miljøfaglige råd, hevdet han nok en gang at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom vanlig petroleumsvirksomhet og petroleumsvirksomhet i et svært sårbart havområde i Arktis som Barentshavet sørøst. Samtidig viste han til at 23. konsesjonsrunde er underlagt generelle og spesielle tiltak nettopp på grunn av særlige faktorer i Barentshavet sørøst. Men han gikk enda lengre. – Jeg vil ikke være en klimafornekter […], begynte Sejersted, før han hevdet at klimakonsekvensene i Norge ville være mest finansielle, ikke fysiske. Han sto også fast ved skillet mellom «tradisjonelle miljøinteresser» og «klimainteresser». Miljø kan reguleres med forbud, argumenterte han, mens klima er for komplisert. I en bisarr seanse, nevnte regjeringsadvokaten TV-serien «Okkupert», hvor Russland okkuperer Norge for å opprettholde olje- og gassutvinning, som noe som viser mulige negative konsekvenser av en nedtrapping av norsk oljeproduksjon.
Etter lunsj begynte replikken fra miljøorganisasjonenes advokater. Advokat Hambro startet ved å spørre: – Hvor går grensen? I 2025? Skal vi bli vant til smeltende is i Arktis og ras på Vestlandet? Eller i 2030, når bønder i Norge må gi opp? Eller i 2035? Når CO2-lagring er nok en månelanding?
Hun slo fast at miljøorganisasjonenes tolkning av Grunnlovens miljøparagraf ikke er radikal og at det ikke er noen avgjørende kilder imot. Regjeringens tolkning, derimot, er ikke lojal mot grunnlovsgiver, sa Hambro. – Viser det demokratihensyn at regjeringsadvokaten beskriver Stortingets grunnlovsbehandling som «hokus-pokus»? spurte hun. Advokaten utdypet argumentene knyttet til demokrati ved å minne om at det er demokratiet som har skapt miljørettsbestemmelsen i Grunnloven etter 20 års nøling fra første forslag i 1970. – Stortinget har bevisst lagt tolkningsoppgaven til domstolene, om igjen i 2014, sa hun.
På spørsmålet om hva som skjer hvis klimasøksmålet vinner, forklarte Hambro at det må få store konsekvenser så lenge staten ikke kutter utslipp nok eller har et forsvarlig rammeverk som respekterer retten til miljø. Og siden dette gjelder ett vedtak i en serie med vedtak, må det gjøres en samlet vurdering. I respons til statens påstand om at «milliarder» vil kunne saksøke Norge hvis klimasøksmålet vinner, svarte advokat Hambro: – Risikoen for dette er større hvis Norge ikke etablerer et rammeverk og kutter utslipp, sånn som miljøorganisasjonene etterlyser. Staten spiller på frykt.
Til slutt rettet advokat Hambro seg mot dommerne og konkluderte: – Barnebarna vil merke klimakrisen på en helt annen måte enn rettens medlemmer. Og disse barnebarna vil vite om de hadde en bestefar eller bestemor i Norges Høyesterett. Jeg vil oppfordre dere til å avsi en dom som barnebarna vil være stolte av.
Deretter gikk advokat Feinberg gjennom en del av statens argumenter fra tidligere på dagen (nevnt ovenfor). Duplikken fra staten som avsluttet dagen gjentok mange av argumentene som hadde kommet opp før i saken om at § 112 ikke er en reell rettighet og at hemmelighold av korrekte økonomiske analyser av lønnsomheten i Barentshavet sørøst ikke hadde noe betydning for saken. Regjeringsadvokaten, som tidligere har kalt klimasøksmålet et sirkus, mente advokat Hambro hadde brukt sterke ord og protesterte at statens syn er lojalt til grunnslovsgiverne.
Og med det var klimasøksmålet ferdig forhandlet i det norske rettssystemet. Dommerne sa ingenting om når dommen forventes.