Plan for onsdag 11. november
Onsdag fortsetter staten hovedinnlegget sitt og vil gjennomgå sitt syn på anførslene om brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Advokat Fredrik Sejersted vil sammenligne miljørett i forskjellige land, før advokat Anders Wilhelmsen tar over og presenterer statens syn på faktum.
Oppsummering fra femte dag i Høyesterett
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted brukte dagen til å argumentere for hvorfor Grunnlovens miljøparagraf § 112 ikke er en reell (“materiell”) rettighet som kan håndheves for domstolene – og hvorfor den ikke kan brukes for å kjenne vedtaket om oljeboring i Barentshavet ugyldig selv om Høyesterett blir enig med miljøorganisasjonene, tingretten og lagmannsretten om at § 112 faktisk er en materiell rettighet. Dette førte til den hittil mest hyppige utspørringen fra dommerne.
Regjeringsadvokaten gikk inn i detaljene knyttet til forarbeider for Grunnlovens miljøparagraf – både da den først ble vedtatt som § 110b i 1992 og da den ble oppdatert og gitt et nytt nummer i 2014. Staten argumenterte for at miljøparagrafen aldri var ment som noe borgerne kunne ta inn i rettssalen, men mer et prinsipp som styrer politikken og samfunnsutviklingen. Dette førte til en rekke spørsmål fra dommerne. Justitiarius Toril Marie Øie spurte hvorfor staten mener stortingspolitikere i 2014 ikke ville skape eller videreføre en materiell rettighet, når det står tydelig i forarbeidene at den “skal leses som en rettslig forpliktelse”. «Hvis man hadde sett for seg at miljøparagrafen 112 ville kunne blitt brukt mot oljevirksomhet, mot ulvefelling, mot vindkraft eller veiutbygginger ville det vært mye mer debatt på Stortinget», sa Sejersted. Regjeringsadvokaten argumenterte for at Høyesterett ikke skal skape en rettighet ut av “intet”, slik lagmannsretten gjorde, noe Sejersted stemplet som “hokus-pokus-øyeblikket”. Dette er interessant, siden “enhver har rett til”, som det heter i § 112, er vanskelig å tolke som “intet”. Sejersted gikk så langt som å lure på om Stortinget egentlig forsto hva de vedtok, og stemplet mesteparten av juridisk teori om miljøparagrafen siden 2014 som rettspolitisk i karakter, og med et klart mål om å utvide innholdet i § 112 til å omfatte flere temaer, inkludert klima.
Etter å ha gjennomgått andre lands grunnlovfestede miljøbestemmelser, konkluderte Regjeringsadvokaten med at § 112 ikke bare utgjør et prinsipp, men at å utvide miljøparagrafen til å være en materiell rettighet ikke tilfører miljø og klima noe. Det eneste som rettslig er nedfelt er, ifølge Sejersted, en tiltaksplikt for staten i paragrafens tredje ledd, men dette er også begrenset til “positive” tiltak (plikt til å gjøre noe), ikke “negative” (plikt til å avstå). Argumentet tilsier at staten ikke er forpliktet til å unngå handlinger som strider mot § 112, noe flere kritikere har beskrevet som ulogisk. Men det er også mulig det heller ikke er konsekvent. Som dommer Ringnes minnet Regjeringsadvokaten på i et spørsmål, sa Sejersted tidligere at det faktisk var mulig å tenke seg at et søksmål kunne reises med basis i § 112s tiltaksplikt mot et vedtak som var ekstremt miljøfiendtlig. I tillegg har staten fremhevet forbud mot blant annet oljefyring som bevis for en effektiv klimapolitikk. Regjeringsadvokaten brukte lite tid på å definere skillet mellom “positive” og “negative” tiltak, utover å avvise plikten til å avstå eller forby.
På slutten av dagen gikk Sejersted inn på flere subsidiære argumenter staten anfører i tilfelle Høyesterett blir enig med miljøorganisasjonene, tingretten og lagmannsretten om at § 112 utgjør en reell, håndhevbar rettighet. Blant annet argumenterte Regjeringsadvokaten for at domstolene ikke kan prøve miljø- og klimatiltakene Stortinget velger, og at selv om det er brudd på statens tiltaksplikt, er det ikke gitt at vedtaket er ugyldig, siden det er mulig å reparere brudd. Staten mener at hvis Høyesterett skal tolke Grunnloven § 112 som en materiell rettighet, må innholdet «konstrueres» gjennom en lang rekke, svært vanskelig spørsmål. Staten er særlig kritisk til at det utvides til å omfatte klima, som anses som mer komplisert enn “tradisjonelle miljøskader”, eller forbrenningsutslipp fra eksport av norsk olje og gass.
På reelle hensyn, argumenterte Regjeringsadvokaten for at deltagelse i EUs kvotesystem avveier for utvidelse av Norges petroleumsvirksomhet og at det er uklart om ensidig nedtrapping av norsk olje og gass vil ha noe betydning for globale utslipp. – De aller fleste enkeltvedtak eller handlinger som innebærer utslipp har i seg selv liten eller ingen målbar betydning på det globale klimaet, sa han.