Med et nikk til den smeltende isskulpturen utenfor Høyesterett og temperaturer på 14 grader i november, fortsatte advokat Cathrine Hambro prosedyren på vegne av miljøorganisasjonene ved å beskrive det som “smått absurd” å ha en grunnlovsparagraf som skal beskytte etterslekten, men som staten ikke anser som en reell rettighetsbestemmelse.
Hambro begynte dagen med å forklare betydningen av Norges internasjonale klimaforpliktelser, særlig Parisavtalen. Forarbeider for Grunnlovens miljøparagraf, som begynte som § 110b i 1992 før den ble oppdatert som § 112 i 2014, lente seg på Brundtland-rapporten, og miljøorganisasjonene mener et internasjonalt perspektiv forblir relevant. Parisavtalen gir alle land felles, men differensiert, ansvar for å løse klimakrisa med høyest mulig ambisjonsnivå. Det er ikke mulig å beskytte «naturens produksjonsevne», som det heter i § 112, uten å sikre et levelig klima globalt. Alt dette tilsier at Norge, et rikt land med historisk store utslipp, må kutte mer enn gjennomsnittet globalt.0
Hambro forklarte hvorfor domstolene bør prøve vedtakene i 23. konsesjonsrunde intenst for å sikre rettighetene i § 112. Hun konkluderte at landets øverste dommere i praksis har én mulighet til å påvirke retningen for petroleumspolitikk under klimakrisa. Det må være slik at politikken utformes innenfor denne grensen, argumenterte hun; hvis ikke, er petroleumspolitikken fredet.
Flere av temaene som ble nevnt i rettssakens første to dager ble tatt videre av advokat Emanuel Feinberg. Han beskrev tre typer miljøskader – nasjonale utslipp, globale utslipp og lokal miljøskade – som må vurderes helhetlig av Høyesterett. Han understreket at klimakrisa allerede har store konsekvenser for Norge og at globale effekter naturligvis vil påvirke et lite, åpent land som Norge.
Basert på forskning og byrdefordelingsprinsippene i Parisavtalen, argumenterer miljøorganisasjonene at Norges rettferdige andel av verdens klimadugnad er minst 60 prosent utslippskutt innen 2030 på vei mot netto nullutslipp i 2050. Men oljen fra tillatelsene tildelt i Barentshavet sørøst gjennom 23. konsesjonsrunde vil først komme på markedet etter 2030. Siden Norges petroleumspolitikk er å opprettholde et høyt utvinningsnivå, og oljesektorens utslipp utgjør cirka 15 millioner tonn CO2-utslipp årlig, vil produksjonsutslipp fra olje og gass snart fylle opp hele utslippsbudsjettet i landet.
Men Feinberg forklarte at forbrenningsutslipp i utlandet fra eksportert olje og gass er enda større. Kun Qatar og Kuwait har høyere forbrenningsutslipp per person enn Norge. Mens det er vanskelig å si hvor stor nettoeffekt redusert norsk gassproduksjon vil ha (siden gass kan erstatte både kull og fornybart), utgjør cirka en tredjedel av norsk oljeeksport et rent tillegg til globale utslipp. Dette tilsier 60-200 millioner tonn CO2 totalt fra Barentshavet sørøst fra 2030 og fremover, noe som er så graverende at det strider mot § 112. Tidligere beskrev advokat Hambro statens argumentasjon om at forbrenningsutslipp ikke er relevant som en stor ansvarsfraskrivelse og som naturvitenskapelig helt irrelevant, siden norske borgere eksponeres like mye for risiko uavhengig av hvor utslipp skjer.
I tillegg kommer lokale miljørisikoer, forklarte Feinberg, siden tillatelsene er gitt i et rikt havområde med unik økologi og verneverdig natur. Både Miljødirektoratet og Polarinstituttet frarådet noen av tillatelsene som ble gitt i 23. konsesjonsrunde.
Til slutt kom Feinberg inn på lønnsomheten fra oljeboring i Barentshavet sørøst. En beregning gjort i 2013, avdekket i forkant av sakens ankomst i Høyesterett, viser at lønnsomheten var svært tvilsom i 2013, og at tillatelsene kan ha marginal eller negativ nåverdi. Dette vil utdypes fredag.
Plan for fredag 6. november
Fredag vil avsløringene rundt de hemmeligholdte beregningene av lønnsomheten fra olje i Barentshavet sørøst utdypes når advokatene beskriver saksbehandlingsfeil, som kommer etter diskusjonen av statens innsigelser og skadedempende tiltak. Advokatene vil også starte på siste del av hovedinnlegget, som omhandler oljelisensene som brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.