Etter en kort runde med tekniske utfordringer startet Høyesteretts behandling av klimasøksmålet. Miljøorganisasjonenes advokater satt i ett rom, regjeringsadvokaten i et annet, og pressefolk og representantene for miljøorganisasjonene i et tredje. Dommerne var med på video fra hvert sitt kontor. Miljøorganisasjonene ved advokat Cathrine Hambro var først ute.
Hambro startet prosedyren med å minne om at det ikke har vært så mye CO2 i lufta på en million år. Hun fortsatte med å påpeke at dommen fra lagmannsretten gjenga klimavitenskapen riktig, men ikke virker å forstå den vanvittige risikoen klimaendringene innebærer. «Retten skal ikke ta stilling til hvor naturens tålegrenser går – det er etablert», sa Hambro. Oljetildelingene i 23. konsesjonsrunde, som miljøorganisasjonene har tatt til retten, var den første tildelingen av oljelisenser siden Norge ratifiserte Parisavtalen, avtalen som forplikter oss til å holde global oppvarming godt under to grader.
Miljøparagrafen § 112 i Grunnloven gir rettigheter til nåværende, men også fremtidige generasjoner. Klimaendringene som følger av valgene vi tar i dag vil ha størst konsekvenser nettopp for de som har minst makt over beslutningsprosessene. Det er dagens unge og fremtidige generasjoner som må betale den høyeste prisen. Det tilsier såkalt «sterk prøvingsintensitet», altså at domstolen må være nøye med å kontrollere at loven blir fulgt.
Advokat Hambro argumenterte for at § 112 i Grunnloven innebærer en absolutt grense for hvilke miljøskader som kan tillates. Hun argumenterte også for at den innebærer en plikt for staten til å gjennomføre tiltak som begrenser skader på miljø, og en plikt til å avstå fra tiltak som skader miljøet. Det finnes en grense – og for klimaets del er den grensen 2-gradersmålet. Nasjonalt må vi vurdere hvor mye av det globale karbonbudsjettet Norge kan bruke. Da regjeringen delte ut oljelisenser i 23. konsesjonsrunde, vurderte de aldri den oppvarmende effekten av utslippene fra norskprodusert olje og gass som brennes i utlandet. Forholdet til § 112 er ikke vurdert i tildelingen av 23. konsesjonsrunde.
Etter lunsj gikk Hambro gjennom forarbeidene, altså hvordan loven ble til. Hun viste til at «Menneskerettighetsutvalget» – utvalget som la frem forslaget til revidering av Grunnloven i 2014, og blant annet foreslo en styrket miljøparagraf – fikk mandat fra Stortinget om å styrke menneskerettighetenes plass i Grunnloven. Utvalget var bredt sammensatt, og den eneste som var uenig var FrP-representant Carl I. Hagen. Han ønsket ikke § 112 i Grunnloven. Utvalget var helt klare på at miljøparagrafen var en rettighetsbestemmelse. Det har aldri vært noen tvil om at miljøparagrafen er en rettighetsbestemmelse, før regjeringsadvokaten konstruerte den tvilen da miljøorganisasjonene gikk til klimasøksmål.
Til slutt tok Hambro oss gjennom det hun kaller “marginalitetsproblemet”, altså at ethvert utslipp i seg selv ikke er stort nok til å endre klimaet, men at alle utslippene til sammen skaper en klimakrise. En tilnærming hvor ett utslipp i seg selv må være stort nok til å ødelegge klimaet, vil ikke være effektiv i klimasammenheng. En slik tilnærming ble også avvist av nederlandsk Høyesterett i Urgenda-dommen.
Da var første dag omme.
Plan for torsdag 5. november
Torsdag vil Hambro fortsette å utdype argumentene til miljøorganisasjonene for Høyesterett. Hun vil fortsette å begrunne hovedanførselen om at lisensene er ugyldige under grunnlovens miljøparagraf, og blanet annet utdype betydningen av Norges internasjonale klimaforpliktelser som Parisavtalen, utslippene fra norskprodusert olje i utlandet, og si mer om prøvingsintensiteten i denne saken.