Return to Content

OM SØKSMÅLET

I oktober 2016 saksøkte Greenpeace og Natur og Ungdom den norske stat for å tildele nye lisenser for oljeboring i Barentshavet, lenger nord og lenger øst enn noen gang tidligere. Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet har senere blitt med som partshjelpere. Klimasøksmålet har støtte i en bred koalisjon av enkeltmennesker og organisasjoner.

Advokatene Cathrine Hambro fra Wahl-Larsen Advokatfirma og Emanuel Feinberg fra advokatfirmaet Glittertind representerer saksøkerne i retten. Regjeringsadvokaten, ved regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, representerer den norske stat.

Klimasøksmålet omhandler ti nye tillatelser til oljeleting i Barentshavet, som regjeringen tildelte oljeindustrien i juni 2016.

Første runde av rettssaken gikk for Oslo tingrett i november 2017. Saksøkerne vant ikke gjennom på sin hovedanførsel om at ti nye oljelisenser i Barentshavet bryter mot Grunnlovens miljøparagraf § 112, men dommeren slo fast at miljøparagrafen er en rettighetsbestemmelse, og at klima er omfattet av bestemmelsen. Ankesaken starter i Borgarting lagmannsrett 5. november 2019.

Dette er Norges første klimarettssak. 

 

Bakgrunnen for søksmålet

Miljøorganisasjonene mener tildelingen av nye utvinningstillatelser for oljeboring i Arktis er brudd på Grunnlovens miljøparagraf § 112, som skal sikre vår og framtidige generasjoners rett til et levelig klima.

Grunnlovens § 112 slår fast at borgerne har rett til et «miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares», og at staten skal iverksette tiltak som sikrer denne retten. I tillegg sier bestemmelsen at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten».

Utvinningstillatelsene omfattet av søksmålet er de første som tildeles i Barentshavet Sørøst, og de første som tildeles i et nytt område på norsk sokkel på over 20 år. De innebærer en åpning av områder hittil uberørt av oljeindustrien, og innebærer et ytterligere steg for norsk oljeindustri inn i Arktis.

Utvinningstillatelsene legger til rette for nye funn og utvinning fra nye felt selv om allerede påviste petroleumsressurser i verden tar oss forbi målet om maks 1,5 graders oppvarming.

Norge har signert Parisavtalen, og dermed har vi forpliktet oss til å jobbe for å holde global oppvarming under 1,5 grader.

September 2015 vedtok FNs medlemsland 17 mål for bærekraftig utvikling mot 2030. Utviklingsmålene fra FN ber blant annet verdens land om å “handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene av dem”.

Siden dommen i Oslo tingrett har FNs klimapanel gitt ut tre nye rapporter som forsterker de alvorlige konsekvensene av ikke å greie målene i Parisavtalen, og forskningen sier at klimagassutslippene må halveres i løpet av ti år. Verden opplever allerede konsekvenser av oppvarmingen, som mer ekstremvær, stigende havnivå og mindre is i Arktis.

Norge er verdens syvende største eksportør av CO2.

 

Miljøorganisasjonenes argumenter

Grunnlovens § 112 gir enhver rett til et levelig miljø for nåværende og kommende generasjoner, dette innebærer også et levelig klima. Miljøparagrafen er en rettighetsbestemmelse som pålegger staten å beskytte miljø og klima mot uforsvarlig risiko og skade, både ved aktive handlinger og ved å avstå fra klimafiendtlige handlinger.

Petroleumsaktivitet er et eksempel på en aktivitet som fører til økte utslipp med global effekt. Norge har både et rettslig og moralsk ansvar for oljen vi produserer uavhengig av om den brennes i Norge eller i andre land.

Dommen fra Oslo tingrett legger til grunn at klimagasser som stammer fra norskprodusert petroleum bare er relevant hvis denne klimagassen frigjøres til atmosfæren i Norge. Retten ser da bort fra at de handlingene som er hovedårsaken til at nytt karbon slippes ut i atmosfæren, skjer i Norge. Retten ser også bort fra at det at det er uten betydning, både for de som bor i Norge og de som bor andre steder, hvor utslipp skjer. Miljøorganisasjonene mener at handlinger som bidrar til at ny petroleum i det hele tatt bringes opp av undergrunnen må vurderes i relasjon til § 112.

Klimavitenskapen har beregnet hvor mye ytterligere klimagasser det er rom for i atmosfæren innenfor Parisavtalens temperaturmål, såkalte karbonbudsjetter. Det er dokumentert at deler av verdens påviste petroleumsressurser ikke kan utvinnes hvis temperaturmålene skal nås. Utvinningstillatelsene omfattet av søksmålet gjelder ikke-påviste ressurser, som kommer i tillegg til de ressursene verden allerede har påvist og som inngår i beregningene av hva som kan utvinnes innenfor karbonbudsjettene.

Det er en misforståelse at Parisavtalen handler om at de ulike landene kun har ansvar for utslipp som skjer i sine egne land. Parisavtalen pålegger landene en kollektiv forpliktelse til med høyest mulig ambisjonsnivå å nå målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Vi vet at vi allerede har funnet mer olje og gass i verden enn vi kan forbrenne hvis vi skal klare målet om å holde oss under 1,5 graders oppvarming. Å ta opp mer olje, kull og gass enn det er plass til i en atmosfære som ikke skal overstige 1,5 grader, er derfor brudd på Grunnlovens § 112.

Utvinningstillatelsene søker å opprettholde nivået for norsk petroleumsutvinning etter 2030 – i en periode det er enighet om at utslippene fra fossilt brennstoff skal fases ut. Finnes det store oljefelt i nord kan vi ende opp med å produsere olje til langt etter 2070.

Tall fra SSB (2013) viser at dersom man kutter i norsk oljeproduksjon vil en tredjedel ikke bli erstattet av det internasjonale markedet. Det finnes ingen naturlov som sier at hvis Norge kutter sin oljeproduksjon, så vil markedet ta over. Det har en effekt hva Norge gjør med våre petroleumsressurser.

Norge er ikke i rute med utslipp innenfor våre egne landegrenser. Vi har økt våre territoriale utslipp siden 1990. Norges utslipp av klimagasser var i 2018 på 52,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter, ifølge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå (endelige tall for 2018 publiseres senere i 2019). Det er 1,74 millioner tonn høyere enn i 1990, en økning på 3,4 prosent.

At norske myndigheter påstår at vi ikke har ansvar for klimagasser vi eksporterer, fremstår som merkelig når vi klart sier at vi skal regulere andre problemer i samfunnet, som klasevåpen eller farlig avfall, på “tilbudssiden”. Det vil si at det er forbudt å produsere klasevåpen, ikke bare å kjøpe eller transportere dem. Tilsvarende er det sterke begrensninger på transport av farlig avfall på tvers av landegrenser, regulert i Baselkonvensjonen, som et eksempel på en type problem hvor reguleringen skjer på eksportstadiet.

Områdene omfattet av søksmålet ligger i særlig sårbare naturområder i Arktis, og lisensene er derfor spesielt kontroversielle i forhold til lisenser lenger sør i norske havområder. I tillegg til klimahensynet, så mener miljøorganisasjonene at oljetildelingene må kjennes ugyldige på grunn av faren for alvorlig skade på det lokale miljøet. Både Polarinstituttet og Miljødirektoratet har frarådet leteboring i flere av områdene. Iskanten er et område som er sentralt for økosystemet i Barentshavet. Når iskanten beveger seg frem og tilbake med årstidene bidrar den til algeoppblomstring som tilfører næring og virker som en motor og kilde til liv i Barentshavet. Det finnes ingen effektiv teknologi for å fjerne oljesøl fra is, som videre øker omfanget av et mulig akutt oljeutslipp. Ingen av de miljøfaglige rådene, som hovedsakelig handler om oljevirksomhet nær iskanten og polarfronten, ble fulgt under tildelingen av 23. konsesjonsrunde.

Gjennom arbeidet med klimarettssaken ble det avslørt omfattende feil i statens vurdering av gevinsten av mulig framtidig oljeutvinning. Det ble på tildelingspunktet ikke gjort noen overordnet analyse av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av tildelingen av de ti lisensene, og den siste tilgjengelige utredningen, som ble gjort i 2013 i forbindelse med åpningen av Barentshavet Sørøst, inneholdt en regnefeil på 130 milliarder fra departementets side, og i tillegg til flere andre alvorlige feil og mangler.

Andre klimarettssaker i verden

Rundt 90 land har grunnlover som eksplisitt har anerkjent retten til et sunt miljø. Det finnes mer enn 600 rettssaker verden over hvor enkeltpersoner og frivillige organisasjoner har saksøkt på bakgrunn av at rettighetene deres påvirkes av klimakrisen.

I den såkalte Urgenda-saken i Nederland, har lagmannsretten støttet saksøkerne og slått fast at regjeringen må innføre tiltak for å forhindre klimakrise. Staten skal redusere de nederlandske utslippene av klimagasser med minst 25 % innen utgangen av 2020. Dommen har støtte i menneskerettighetskonvensjonen artikkel 2 og 8, retten til liv og retten til privatlivets fred.

En dom fra New South Wales i Australia fra i år handler om en omstridt tillatelse for et kullselskap, “Gloucester Resources v. Minister for Planning”. Dommen slår fast at konsekvensen av forbrenningsutslipp fra kull er produsentlandets ansvar, og at kullgruven ikke får utvidet lisensen sin ettersom det ikke er i tråd med det verdens karbonbudsjett.

Begge disse dommene baserer seg på at utslipp ikke vil være i tråd med verdens karbonbudsjett, og vil være relevante for dommerne i lagmannsretten i den norske klimarettssaken.

Internasjonal interesse

Klimasøksmålet har skapt debatt og bidratt til at spørsmålet om framtidig oljeutvinning og behovet for omstilling har blitt et langt viktigere politisk tema enn tidligere. Klimasøksmålet har engasjert nye stemmer i klimadebatten, blant annet mange jurister.

Søksmålet har fått omfattende mediedekning verden over og fått mange sterke støttespillere. Greta Thunberg, Leonardo DiCaprio, Emma Thompson, Jostein Gaarder, Hanne Sørvaag, Knut Nærum og Karl Ove Knausgård er blant dem som støtter rettssaken og sier nei til ny oljeutvinning i Barentshavet.

Det er nå en større andel av befolkningen som vil la olje ligge av hensyn til klimaet enn dem som ikke vil begrense utvinningen. Det politiske presset for å stanse letingen etter mer ny olje og gass er forsterket.

Flere tusen givere har bidratt til å finansiere klimasøksmålet. Første runde av innsamlingen høsten 2016 vant pris for vellykket crowdfunding.

Søksmålet har inspirert kunstnere. Morten Traaviks spektakulære teaterprosjekt «Århundrets rettssak», en klimarettssak om oljeutvinning i Barentshavet som utspilte seg i et amfiteater av is i Kirkenes i februar 2017, vant kritikerlagets teaterkritikerpris for 2016/2017.

Representanter fra andre land har engasjert seg. FNs spesialrapportør for miljø og menneskerettigheter, David Boyd, slakter norsk oljepolitikk etter et besøk tidligere i høst: “Nasjoner som er store petroleumsprodusenter, som Norge, bidrar til menneskerettighetsbrudd gjennom klimaendringene.” Les oppsummeringen til David Boyd.

 

Samu Kuridrani fra Fiji kritiserer Norge for å fortsette å lete etter olje, når landet hans allerede har problemer på grunn av klimaendringer: “Jeg blir sint når jeg hører at dere fortsetter å lete etter olje. Vi som bor i Stillehavet lever med klimaendringer nå. Å fortsette å utvinne olje fører til at vi drukner.”

 

Tidslinje

2016
  1. april: Norge signerer Parisavtalen               
  2. mai: Regjeringen tilbyr ti nye oljeutvinningstillatelser gjennom 23. konsesjonsrunde
  3. juni: Regjeringen tildeler ti nye oljeutvinningstillatelser gjennom 23. konsesjonsrunde
  4. juni: Norge ratifiserer Parisavtalen
  5. oktober: Greenpeace og Natur og ungdom saksøker den norske stat
2017
  1. februar: Oslo tingrett kunngjør rettsdatoen
  2. juli: Besteforeldrenes klimaaksjon blir med som partshjelpere i søksmålet
  3. november: Klimarettssaken starter i Oslo tingrett
2018
  1. januar: Oslo tingrett avgir sin dom
  2. februar: Natur og Ungdom og Greenpeace anker avgjørelsen fra Oslo tingrett, og ber om en direkte anke til Høyesterett
  3. april: Direkteanke til Høyesterett avvises. Saken sendes til Borgarting lagmannsrett
2019
  1. august: Naturvernforbundet blir med som partshjelpere i søksmålet
  2. november: Klimarettssaken starter i Borgarting lagmannsrett i Oslo