Return to Content

Klimasøksmålet dag fire

Rettens fjerde dag i Klimasøksmålet var viet fullstendig til miljøorganisasjonenes hovedinnlegg, holdt av advokatene Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg.

Hambro startet med å gå tilbake til tingrettens dom i 2017, og se på hvorfor denne bør endres.

          Retten gjør ingen selvstendig vurdering av hva det betyr at klimamål ikke nås, og at utslippene øker. Retten ser bort fra at det også har en rettslig side. Det tingretten gjør er å legge politikken til grunn som fasit på rettsanvendelsesspørsmålet. Det mener vi er galt. Stortingsflertallet har ikke fasiten på rettsanvendelsen knyttet til Grunnloven. Derfor spør jeg litt retorisk om det er ved slike paradokser at grunnlovsfestet tiltaksplikt viser sin betydning, sa Hambro.

Hun viste videre til at tingretten i dommen la til grunn at det kan tenkes en økt risiko for miljøskade, og la an såkalte dynamiske vurderinger.

          Dette kan forstås slik at tingretten i praksis, selv om ikke det sies, anser at risikoen for tradisjonell lokal miljøskade er det eneste relevante. Det er uklart hvorfor tingretten gjør det – det kan være at man bare ikke vil si at det gjelder tradisjonell miljøskade, men dette ville stride mot utgangspunktet, at ordet «miljø» også omfatter «klima». Tingretten tar ikke utgangspunkt i statens ansvar og gjør ingen terskelvurdering, og heller ingen selvstendig vurdering av uttrykkene «adekvat og nødvendig», men henviser bare til politiske vurderinger av dette, forklarte Hambro.

Har Norge ansvar for norsk olje? 

Hambro gikk videre til en av sakens hovedpunkter, nemlig såkalte forbrenningsutslipp. Dette tar for seg utslipp som kommer av den faktiske forbrenningen av norsk olje, og om den norske staten skal ta ansvar for utslipp som brennes utenfor Norge.

Vi anså det som litt logisk at hvis § 112 ses som en rettighetsbestemmelse, vil alle forbrenningsutslipp måtte vurderes. Kampen i tingretten sto om rettighetsspørsmålet. Tingrettens delkonklusjon overrasket flere, blant annet Hans Petter Graver, som skrev at «…retten har «fredet» petroleumspolitikken med hensyn til Grunnloven § 112». Professor Bernt ga dessuten uttrykk for at det var en «ganske absurd tolkning av Grunnloven», sa Hambro.

Hambro viste også til petroleumsloven, som sier at «rettighetshaver blir eier av den petroleumen som produseres». For å stanse bruk og salg av produsert petroleum senere, må staten ekspropriere.

          De fleste andre produsentland bruker det meste av petroleumen selv. De skiller ikke mellom innlands utslipp og eksporterte utslipp. Tingretten misforsto helt hvis den trodde at miljøorgansiasjoenne mente at Norge skulle gjennomføre tiltak knyttet til utslipp fra virksomheter i utlandet. Det anførte vi ikke. Utvinningen og tillatelsen skjer i Norge, og det er fullt mulig å avstå, understreket Hambro.

Hambro gikk videre til reglene for konsekvensutredninger. Det ligger i ordet at man plikter å utrede hva slags konsekvenser et gitt utvinningsprosjekt kan ha.

          Konsekvensutredningsplikten om petroleum skal inneholde beskrivelse av virkningene også for klimaet – og klimaet er ikke i Norge, her må forskriften mene det globale klimaet, sier Hambro.

  • 112 handler om hva slags ansvar staten har for sine innbyggere, og for deres rettigheter til et sunt miljø.

          Hva vil det si å ta ansvar? Å anerkjenne at egne handlinger, nemlig petroleumsutvinning og eksport, har bidratt til et resultat, og det er klimakrisen. Å avgrense til territorielle forbrenningsutslipp, på den måten at loven aksepterer og legitimerer at Norge ikke har noe rettslig ansvar for utfordringene det har bidratt til, er en sterkt innskrenkende tolkning, sa Hambro.

Dessuten viser samfunnsøkønomisk forskning at det vil hjelpe å avstå fra petroleumsutvinning, fordi de globale utslippene av CO2 da vil gå ned.

          I rettslig sammenheng er selve handlingen helt sentral i analysen, ikke bare den samlede effekten på kloden fra alles handlinger. Forvalteransvaret må være helhetlig, og man kan ikke forvalte uforsvarlig, selv om andre gjør det. Hvis barna mine har blitt med i mobbegjengen på skolen og jeg blir klar over det, må jo jeg gjøre noe, selv om andre foreldre ikke skulle gjøre det, forklarte Hambro.


Pliktene i Parisavtalen

Hambro gikk videre over på internasjonale kilder, og brukte tid på Parisavtalen.

          § 112 fastlegger en handlingsnorm for statens plikter. Og problemet vi står overfor er jo den globale allmenningen. Parisavtalens mål er å  løse den globale allmenningens problem.

Når man har et problem som angår kloden og framtiden, skal man da se bort fra internasjonale hensyn og kilder? Det vil være en form for vakuumtolkning som gjør at man går litt baklengs inn i den krevende framtiden, påpekte Hambro.

          Det følger av folkeretten at hvert land er ansvarlig for klimagassutslipp på sitt territorium. Dette er riktig, men feil hvis det er ment som en begrensning. Parisavtalen dokumenterer et meransvar.

Hun gikk videre inn på de nasjonalt fastsatte bidragene som er respons på klimaendringene, og ansvaret alle land har til å komme med ambisiøse tiltak for å nå målene i Parisavtalen.

Det enkelte lands plikt til å redusere kan i prinsippet ikke opphøre før kravet (om 1,5 grader) oppnås, eller at det er under kontroll. Partene som er industriland bør gå foran. Nye utvinningstillatelser i et land som ikke har oppnådd utslippskutt (…)mener vi er stikk i strid med de overordnede prinsipper som ligger i Parisavtalen. Avtalen handler om å komme i mål med utslippsmålene. Det taler imot hele Paris-avtalens overordnede idé å bare la nasjonale utslipp gjelde, sa hun.

 – Det er ingen tvil om at Norge må gjøre store kutt raskt

 

Advokatene Hambro og Feinberg har også brukt deler av dagen på å forklare rammene for rettssaken og hva slags situasjon vi kan vente oss hvis vi når et gitt antall graders oppvarming.

          Norge kan (selvfølgelig) ikke løse de globale utfordringene alene, men ta sin del av ansvaret. For å forstå hva Norges plikt er, er det likevel helt nødvendig å forstå den globale situasjonen. Norge må ta sin del av ansvaret for et globalt problem, og ansvaret må stå i forhold til den globale situasjonenes alvorlighet, og Norges evner. Det er grunnleggende galt å lete etter nye ressurser, når vi vet det er mer enn nok fra før. For å unngå togradersøkning er det ikke plass til ressursene fra 23. konsesjonsrunde. For å unngå 2,5 graders økning er det ikke plass til noen flere petroleumsressurser, sier advokat Hambro.

Advokat Emanuel Feinberg tok deretter retten gjennom rammefaktaene når det gjelder klimaet i seg selv i norsk forstand.

          Vi må forholde oss til Norge oppi dette. Norge bidrar til de globale klimagassutslippene på to måter. Det ene er det tradisjonelle, nemlig utslippene som forbrennes i Norge. I tillegg bidrar Norge til betydelig mer forbrenning gjennom sin produksjon, altså ved å være verdens syvende største eksportør av petroleum, sa Feinberg.

          Det er ingen tvil om at Norge må gjøre store kutt raskt. Verden må kutte omtrent 50 prosent innen 2030, i henhold til Parisavtalen. Det er klart at Norge må ta sin del av ansvaret, sier Feinberg.

Han viste også til at Parisavtalen understreker det spesielle ansvaret industriland har.

          Parisavtalen gir klare føringer for utslippskutt i ulike land. Det skal ikke være jevn fordeling, det er relativt til det aktuelle landet. Vi har derfor betydelige utslippsbehov i Norge, og et ansvar for å kutte langt over 60 prosent innen 2030.

Men så kunne man jo kanskje tenke seg… 

Likevel kunne Feinberg vise til at Norge gjør altfor lite.

          Utslipp fra klimagasser har økt siden 1990, og CO2-utslippene har vi ikke klart å kutte, de har økt betydelig, og nesten doblet seg fra petroleumssektoren. Det er et skrikende kuttbehov, og Norge kutter ikke i det hele tatt. 

          Men så kunne man jo kanskje tenke seg at vi hadde en plan å stole på, at vi kan lene oss tilbake og tenke at disse utvinningstillatelsene skal inn i et regime. Men når det er helt åpenbart at vi ikke har det, så må kontrollen bli en annen. Tallene for 2020 viser at vi ikke kommer til å klare å kutte noe som helst, påpekte Feinberg.

– Det er ikke noe annet Norge gjør som påvirker det globale klimaet mer negativt

 

Er det rett og slett for vanskelig?

          Vi ser at land vi normalt sett liker å sammenligne oss med, de klarer det. Klimagassutslipp på Sveriges territorium er kuttet med 25 %. Utviklingen for EU viser at rene CO2-utslipp er redusert med 20% mens Norge har økt med 23,9 %. Innad i EU er fordelingen av innsatsen gjort ut fra BNP per innbygger. Landet med høyest BNP per innbygger må ta de største kuttene av klimagasser. Slik sett blir utslippskuttene i Norge betydelig mer enn 60 prosent, forklarte Feinberg.

Det er en pågående debatt om hva slags effekt det har å kutte norske utslipp. For olje har det ifølge Rosendahl, som vitnet i rettssaken tidligere denne uka, en åpenbar effekt å kutte norske utslipp. Det er ikke et såkalt 1:1-forhold Enig med staten i at det er ikke et 1:1-forhold der, men konklusjonen til Rosendahl og forskningsgguppe ved SSB er ca 1/3. Den påvirkningskraften har Norge, men vi velger å ikke bruke den.

          Det vil føre til utslippskutt hvis Norge kutter i produksjonen. Den konklusjonen er robust.

Feinberg gikk videre med å forklare den faktiske effekten utvinningstillatelsene i 23. konsesjonsrunde kan ha.

          Jeg vil påstå at det er ikke noe annet Norge gjør som påvirker det globale klimaet mer negativt enn akkurat disse tillatelsene. Formålet er å opprettholde petroleumsproduksjonen på dagens nivå til tross for at utslipp må reduseres i et dramatisk tempo, sa han.

Advokatene brukte siste del av dagen på å forklare den lokale sårbarheten i områdene hvor lisensene i 23. konsesjonsrunde ligger. Det er altså snakk om de nordlige delene av Barentshavet sørøst, like ved iskanten mot Arktis. Det er et område fagorganer har frarådet å bore i. Polarfronten og iskanten er områder definert som «særlig verdifulle områder» (SVO), med et unikt miljø og økologi, og dermed også ekstra sårbart. Det har lenge vært og er fortsatt kunnskapsmangel om konsekvenser og risiko ved aktiv utnytting av dette området.

          Dette er første gang det deles ut blokker i eller nær ved iskanten. Det er ingen tvil om at det er krav til høyere grad av aktsomhet i disse områdene enn andre steder, innledet Hambro.

          Miljødirektoratet og Polarinstituttet har frarådet utlysning av blokker i eller nær SVO-ene. 14 av disse blokkene er likevel tildelt, sa advokat Hambro.

Som en avslutningsvis oppsummering forklarte Hambro at forvaltningsplanene konsistent har lagt til grunn at det ikke skal skje utvinning i de særlig verdifulle områdene iskanten og polarfronten.

          Kunnskapsmangelen har vært vedvarende fra konsekvensutredningen i 1988, og fram til i dag. Det er ingen ny kunnskap om oljesøl på is. Dette må vurderes mht 112 og krav til forsvarlig saksbehandling og føre var-prinsippet, sa Hambro.

 – Staten har ikke gjort det de skal 

 

Advokat Emanuel Feinberg gikk mot slutten av dagen inn på den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved å bore i Barentshavet. Samfunnsøkonomene Rosendahl og Greaker vitnet i Klimasøksmålet tidligere denne uka, og viste også hvordan lønnsomheten på ingen måte er gitt.

          For vurderingene av å produsere mer olje er dette utelukkende et spørsmål om framtidig produksjon. Det virkelige problemet er at man risikerer ekstreme tap, som også vil føre til betydelig økning av petroleumsutvinning og -forbrenning, forklarte Feinberg.

Han viser til de økonomiske vurderingene som samlet sett viser BSØ som et tapsprosjekt.

          Oljeprisen lagt til grunn er ikke i nærheten av å være realistisk. Det sier sitt om nytteverdien målt opp mot skadevirkningene som kommer, påpekte Feinberg.

Hambro gikk til slutt inn på en oppsummering av dagen.

          Alle forbrenningsutslipp må inkluderes i bestemmelsen. Barentshavet er det neste store skrittet i norsk oljeindustri, og dermed er det ytterligere nye tildelinger i dette området som vil være aktuelle. I henhold til den relative grensa må retten derfor ta stilling til om skadevirkninger oppveies av fordelene som oppnås, sa Hambro.

Hun forklarte deretter hvordan miljøorganisasjonene ser Grunnlovens § 112 tredje ledd, som altså lyder slik:

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

          Dette går ut på en plikt til å avsta, og skjønnsfriheten i dette leddet er strammet inn på grunn av klimakrisen vi lever i. 23. konsesjonsrunde legger til rette for nye og senere blokker i senere konsesjonsrunder. Staten har ikke gjort det de skal, tvert imot har tiltakene vært utilstrekkelige, jf. utslippstallene. Vi har i dag ingen faktisk virksom politikk som bringer krisen under kontroll. Det er ikke tvingende nødvendig å gjennomføre disse lisensene. Konklusjonen er at vedtaket om 23. konsesjonsrunde innebærer brudd på Grunnlovens § 112, første og tredje ledd. Det er ikke lov å fatte vedtaket, det er materielt ugyldig, avsluttet Hambro.

Del denne saken