Return to Content

Oppsummering fra rettens tredje dag

– Konsekvensutredningen er ikke tilstrekkelig!

På ankesakens tredje dag slaktet to professorer i samfunnsøkonomi de økonomiske vurderingene som skulle bli bakgrunnen for tildelingene i 23. konsesjonsrunde.

Deretter begynte miljøorganisasjonenes hovedinnlegg, hvor advokatene viste retten hvordan Grunnlovens miljøparagraf kun kan tolkes som en reell rettighetsbestemmelse som verner retten til et levelig klima.

– Mange alvorlige feil: Samfunnsøkonomer slakter finansielt grunnlag for oljeboring

Knut Einar Rosendahl, professor ved NMBU, og Mads Greaker, professor ved OsloMet, er sakkyndige vitner i søksmålets ankerunde. De har tidligere sett på de økonomiske vurderingene gjort før tildelingen av utvinningstillatelser i Barentshavet sørøst, og fant mange alvorlige feil:

  • Inntekter og utgifter ved petroleumsaktiviteten er ikke diskontert. Det er helt elementært å beregne lønnsomheten til et prosjekt ved å diskontere alle fremtidige inn- og utbetalinger til en nåverdi. Med andre ord ble blant annet prisendringer og renter ikke tatt hensyn til.
  • Anslaget for brutto inntekter i det ene scenariet er feilaktig doblet.
  • Det påstås feilaktig at SSBs verdianslag kommer i tillegg til Oljedirektoratets.
  • Kostnadene fra CO2-utslipp er ikke tatt med i beregninger.
  • Sysselsettingsanslagene er unøyaktig gjengitt og for optimistiske.
  • Skatteregimet favoriserer offshore investeringer framfor onshore.

Hvis man retter opp feilene faller forventet kontantstrøm enormt.

Ved å diskontere, bruke realistiske prisforventninger for olje og gass, og ta med CO2-kostnader i Norge, faller forventet kontantstrøm fra 80 milliarder kroner (i høyt scenario) og 50 milliarder kroner (lavt scenario) til henholdsvis 41 milliarder og -2 milliarder kroner.

Hvis man tar med kostnadene fra CO2-utslipp i utlandet faller forventet kontantstrøm til 21 milliarder kroner (høyt) og -9 milliarder kroner (lavt). I tillegg kommer såkalte ikke-verdsatte kostnader. Dette er kostnader man ikke kan ta hensyn til på forhånd, for eksempel ukontrollerte utslipp, som kan redusere netto nåverdi ytterligere.

Samfunnsøkonomenes konklusjon er klar: Konsekvensutredningen er ikke et godt nok grunnlag for å tildele utvinningstillatelser.

Les presentasjonen deres her.

Les mer i Energi og Klima.

Hvordan hindrer vi at Jotunheimen sprenges?

Deretter begynte advokatene for miljøorganisasjonene hovedinnlegget, der de legger frem sine juridiske argumenter

Advokat Emanuel Feinberg startet med å minne retten om at tildelingene av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde innebærer å åpne et helt nytt område for oljeboring. Det finnes ikke noen skriftlig vurdering av dette i lys av Parisavtalen eller siste hovedrapport fra FNs klimapanel.

Advokat Cathrine Hambro gikk så gjennom Grunnlovens miljøparagraf 112. Klima faller inn under «miljø» i Grunnlovens miljøparagraf 112, sa Cathrine Hambro, og minnet om at dette er noe partene er enige om.

Et viktig argument fra Hambro er at tingretten «fragmenterte» ved å si «utslipp [fra dette området] innebærer bare helt marginal økning av… norske utslipp» og «nasjonale utslipp… vil medføre marginale bidrag til totalbelastningen». Som Hambro sier, er alle enkelte utslipp marginale – det er summen som teller.

Hambro slo fast at det er handlinger som skjer i Norge som forverrer klimakrisen. Hambro sa at hvis det blir erstatningsrettslige krav vil klimaskader aldri komme over terskelen for paragraf 112. Terskelen for klimaskader må være lav fordi situasjonen ikke er under kontroll. Statens handlingsrom er brukt opp og terskelen overskredet.

Hambro la igjen vekt på at tingretten ikke drøftet avståelse som et tiltak. Det vil isåfall bety at vi ikke har en hvis positive tiltak ikke finnes.

– Hvis staten ville sprenge Jotunheimen, tilsier dette at vi ikke kan stoppe det siden det ikke er noen positive tiltak, sa Hambro.

Hambro konkluderte på dette punktet at staten henviser til generelle, ikke konkrete, tiltak for å kompensere oljeboring. Tiltaksplikten er streng, fordi klimaskader skjer hele tida og er store. Tiltaksplikten omfatter derfor å avstå fra utvinning i nord, ett av få tilgjengelige effektive tiltak.

– Les paragraf 112: den er klar!

Hambro gikk til angrep mot regjeringsadvokatens argument for en «autonom» tolkning (uavhengig av tilsvarende ord eller uttrykk i andre deler av nasjonal rett eller folkeretten). Sammenlignende rett er relevant, nettopp på grunn av klimaets grenseoverskridende natur, sa Hambro.

Retten ble bedt om å gjøre noe enkelt, men viktig – å lese paragraf 112.

– Lest samlet skjønner man at ordlyden i Grunnlovens miljøparagraf 112 er ordlyden til en rettighetsbestemmelse Ordlyden er klar: alt annet er innskrenkende tolkning, slo Hambro fast.

Hambro gikk gjennom historien til miljørettigheter. Utviklingen av miljørettigheter over hele verden etter Stockholm-konferansen 1972 og Grunnlovens miljøparagraf 112 over mange, tiår viser at forskjellige Storting skjønte at en miljøbestemmelse ville sette grenser for statens handlefrihet, forklarte hun.

– «Enhver har rett til» er en rettighetsformulering. «Miljø som sikrer helsen» er en rettighetsformulering. «Natur der produksjonsevne og mangfold bevares» er krav til bærekraftig bruk av naturressurser, forklarer advokat Hambro om Grunnlovens miljøparagraf 112.

Uttrykket «ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett… for etterslekten» er en pliktformulering som speiler rettighetsformulering i første setning, fortsatte Hambro. Dette gir naturressurser egenverdi.

Hambros oversikt viste at Grunnlovens miljøparagraf 112 har et langt perspektiv – det omfatter forsiktighets- og bærekraftprinsipper, mens forvalteransvar innebærer at risiko og «tipping points» må vurderes, ikke bare materialisert skade.

Ordet «grunnsetninger» i tredje ledd begrenser ikke rettighetsformuleringer i de andre leddene. Det betyr bare det mest grunnleggende, slo Hambro fast. Det er ikke «Grunnlovens måte» å uttrykke begrensninger i rettigheter på, viste en gjennomgang av rettslig praksis.

Hambro spurte regjeringsadvokaten om staten mener at heller ikke andre ledd er en rettighetsbestemmelse.

– Vi har prinsipielt samme syn på annet ledd som på første ledd, svarte regjeringsadvokaten Sejersted.

Regjeringsadvokaten anser altså heller ikke andre ledd i Grunnlovens § 112 som en rettighetsbestemmelse. Slik ser Grunnloven §112 andre ledd ut:

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

– Stortinget visste hva de gjorde

Resten av dagen ble brukt til å gå gjennom forarbeidet til Grunnlovens miljøparagraf. Dette viste hva komiteene og aktørene som utformet paragraf 112 (og den tidligere 110b) forsto formålet for sitt arbeid, og hvordan Stortinget forholdte seg til dette i å grunnlovfeste paragrafen.
Hambros oversikt og konklusjon var klar:

– Forarbeidet viser at Stortinget visste at de fastsatte en rettsregel om miljø med en skranke domstolene kan anvende, ikke bare en programerklæring.

Det relevante er rettsregelen er å sikre et bærekraftig klima for etterslekten, og statens handling er å åpne et nytt oljekapittel, selv om staten i 2014 visste om behovet for raske utslippskutt, at påviste ressurser overskrider karbonbudsjettet og at Barentshavet er sårbart.

Del denne saken